Bjørnstad er en storgard fra Vågå i Gudbrandsdalen.  Et helt gardstun ble samlet på museum tilnærmet slik det var på 1700-tallet. Garden ligger ligger fint til i landskapet med sine 27 bygninger plassert rundt to tun. Det er som om den alltid har ligget her.

Folket på nedre Bjørnstad var ansett for å være blant de gjeveste i dalen. De var inngiftet i List-ætta, Bratt-ætta og Gjesling-ætta. Gården hadde vært i familiens eie i over 350 år. Slekta var kjent for å være godlynte, gjestfrie, hjelpsomme og omgjengelige folk, alle sine dager.

Tradisjon og levemåte

Når folk i det gamle bondesamfunnet valgte å organisere garden og hjemmet sitt slik vi ser det på Bjørnstad, har det med tradisjoner å gjøre. På 1700- og 1800-tallet betydde tradisjoner langt mer enn vi kan fatte. Selv om samfunnet var et mannsdominert samfunn, der menn helst skulle følge menn i arverekken, var det husfrua som oppbevarte nøklene til forrådslagrene i stabbur og på loft. En dyktig husmor var derfor gull verdt. Hvor sterk hennes stilling var finnes eksempel på i en sak der en husfrue forlangte skilsmisse fra mannen fordi han ødslet bort verdiene på garden.

Vikingopprinnelse

Gardsnavnet betyr stedet der Bjørn eller Bjarne bodde. Endelsen stad sier at opprinnelsen hører vikingtiden til (800-1000 e. Kr.). Garden er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342. Anders Sandvig besøkte Bjørnstad sommeren 1901 og fikk da vite at eieren ikke ville selge garden stykkevis og delt, men kunne selge garden samlet. I 1898 var den oppmålt og vurdert som ”den i antikk stand mest komplet bevarede i Gudbrandsdalen”.

Fortellingen om Bess-Leiken, fortalt på Vågå-dialekt:

I ei taa Bess-Sætrom, um eg minnis rett, saa va de i Sannes-Bessun, laag de Eingong tile um Vaar`n tvo Kare, som skulde sløe Møkje, rødja Kvee og vele um Hafellunn og slikt meire som kan felle, saales. Ein Dag mea døm laag frem-me Laav-Veggje og kvilte te Dugurds, fekk døm høyre en Springleik, saa skjirin og grei, at døm vart liggjande berre aa lyftas, der, døm laag. Da døm bar te aa sjaa umkring se ette, kaar detta Læte kom fraa vart døm var ein liten graa Mann i Rouhuve som sat paa ei Tuve og leet paa Fela. Sø-onde Fjose høyrde døm Dansen gjekk saa de berre sjokkt i Stakkom, men Dansarfolket saag døm ikje. Da Spellmann ha laate leiken igjønom nogre Vendo, stupte han se attaabak ivi Tuva han sat paa og va burte me di saamaa og sø-onde Fjose vart de stilt me Danse.

Men di tvo Karann lærde Springleiken og han er te enno og kallas Bess-Leiken; de enda hann, som er tikji te Tone paa «Huldre og han Elland» ette `om Elevardt Storm.