Fortellinger fra Ivar Kleiven om folk fra Bjørnstad

Galne Anders

Folket på nedre Bjørnstad var ansett for å være blant de gjeveste i dalen. De var inngiftet i List-ætta, Bratt-ætta og Gjesling-ætta. Gården hadde vært i familiens eie i over 350 år. Slekta var kjent for å være godlynte, gjestfrie, hjelpsomme og omgjengelige folk, alle sine dager.

Noen har dog skilt seg ut. Anders overtok gården i 1609 og han var i alle dager en «ågålaus ovørding». Han gikk i alminnelighet under navnet Galne Anders, drakk gjorde han også, og stadig lå han i krangel med sine naboer. Da han til like var en stor og sterk kar, var han ikke så liketil å binde an med.

Det lagdes til for Galne Anders å bli dratt for retten. Det fortaltes at han møtte på 10 ting etter hverandre og bøtte 10 riksdaler på hvert ting for «odygder og ogagn» han hadde gjort. Da han hadde utredet den siste mulkten, spurte han sorenskriveren «kva eein nævadask kostar». «10 riksdaler, min Anders», sa skriveren. Med det samme knyttet Anders neven og gav skriveren et kraftig slag under øret, så han seg ned ved tingbordet. Da skriveren kom seg igjen slengte Anders 10 riksdaler på bordet og gjorde et rundkast, så det skrangla i sølvspennene hans, og sa: «Ja no ha eg bøtt tie riksdaler på tie ting og inkje ting imillom, men enno dansa eg i sylvspente sko og eg sit på Bjørnstad like radt».

Gammel-Kristen

En motsetning til Galne Anders var sønnesønnen Gamle Kristen. Han var også stor og sterk – en rein kjempe, men en gjennom godslig mann med rike evner. Ved første øyekast så han ut som en «og-sau», men ingen måtte derfor tro at han ikke visste hva han ville. Han drev gården i løpet av kort tid betydelig opp, i alle retninger så det ble en av bygdens beste korngårder.

Ved siden av gårdsdriften hogg han kvernsteiner i Tolstadberget, som han om vinteren solgte i Chrisiania (Oslo). Dette arbeidet innbragte ham i årenes løp, mange penger. Han interesserte seg også for jus og førte sine saker selv. I 1704 vant han en stor prosess for høyesterett i København. Da Kristen fikk nyhetene, reiste han ned dit for å ta imot dommen og utrette kostnadene.

Det spurtes snart hva den store kjempen reiste etter, og fattigfolk flokket seg om ham på gaten og bad om en skilling i Guds navn.

«Du norske mann som har vunnet sak, unn oss en skilling av pungen», sa de. Dette hadde Kristen ventet og belaget seg med 8 riksdaler i toskillinger som han delte ut, og byfolket syntes han var en storslagen kar. Etter denne turen var det han bygde Løytnantstuen med gavlveggen inn mot tunet, (i forskjell fra alle andre våningshus). Likeledes skal det være han som har oppført de to stabbur på nordsiden av tunet.

Kaptein Grüner i Løytnantstua

Nedre Bjørnstad ble i en tid brukt som gjestegård, og det er ikke få mennesker som har bodd der. Men få har satt like tydelige spor som kaptein Grüner som bodde der i lang tid, og som ikke var noe dydsmønster i sin tid. Han drakk og hadde ord på seg for å være «lauslynd». Han hadde også med sei ei «slure» som het Spell-Ingrid, fordi hun spilte langeleik. 

Grüner og Bjørnsta'n var gode busser og når de fikk med seg Toulstad`n var det fest i Aurbustugua. På en slik fest der de tre var samlet, spilte Spell-Ingrid på langeleik, mens karene svingte seg og diskuterte friskt. Best det var, kom Toulstad`n og Grüner i et ordkast, og før noen visste ordet av det gav Toulstad`n Grüner en nævadask midt i skallen. 

Grüner ble rasende og reiv korden sin ned fra veggen med følgende bemerkning: «Nu skal øine og øre drive av deg». «Ja nu er livet mitt ute», sa Toulstad`n, men da kastet Gammel-Kristen seg over Grüner og holdt ham til Spell-Ingrid hadde fått opp døra slik at Toulstad `n kunne rømme. På samme tid fikk Grüner løs sin høyre arm og hugg etter Toulstad`n slik at det fremdeles den dag i dag sitter merke av kordeodden i takbjelken. 

Morgenen etter kom Toulstad'n til gårds med en gulblakk fole som skulle være verdt 40 riksdaler. Det var en fredsgave til Kapteinen.

Pål med de tynne leggene

Pål Kristensen – odelsgutt på Bjørnstad – var i bryllup hos søskenbarnet sitt på Tofte på Dovre. Året var 1777, og Pål var 27 år gammel. Av de mannlige bryllupsgjestene var Pål den største og mest velbygde, men hadde så tynne legger! Av de unge karene fra Dovre var noen slåsskjemper, og de hadde lyst til å prøve krefter med Pål.

Skikken var at andre eller tredje bryllupsdagen skulle det danses stabbedans. Først skulle brudeparet danse på og rundt stabben, så skulle de få biteti og en dram, mens neste paret danset. Slik skulle alle som var i stand til det være med i stabbedansen.

I denne tiden var det ikke mangel på grovvokste trær, og stabben skulle etter tradisjonen være så stor og tung som råd var. Stabben som ble brukt i bryllupet på Tofte var så tung at ingen regnet med at det var råd for noen å bære den ut.

Da dansen var over, spurte en av de mektigste dovringene om noen ville bære stabben ut. «Den store vagvær`n lyt gjera det han, men e ottast tå, at han er for smal i stettom», sa en annen fra bygda. Gjestene lo.

Ansiktet til Pål ble mørkerødt. Han grep stabben og bar den ut og videre bort fra huset, og tippet den i hjelet. Alle gjestene fulgte etter. Til den nærmeste sa Pål «Spør døm du, om døm trur stettan hell!».