I folketellinga fra 1801 leser vi at gården Nedre Bjørnstad hadde fire husmannsplasser med til sammen 21 folk, som hadde tilknytning til gården og pliktarbeid hos bonden.

Husmenn og innerster er beskrevet i de gamle Landslovene. Eiendomsløse måtte ta tjeneste hos riddere eller selveiende bønder. 

Husmenn var en landarbeider som leide en husmannsplass av en gård. En husmann hadde i regelen selvstendig husstand. Plassen var dog ikke særskilt matrikulert, så de betalte ikke skatt. Husene ble eid av gårdbrukeren. Husmannen hadde stort sett ubegrenset arbeidsplikt etter tilsigelse og en daglønn. Arbeidsplikten kunne også omfatte kona og barna til husmannen.

En innerst var en arbeider uten hus, som leide seg inn hos en husmann eller gårdmann med egen husholdning.

Husmannsvesenet

Allerede i 1785 var det flere husmenn enn gardbrukere i Gudbrandsdalen. Folkeveksten var stor på 1700- og 1800-tallet. Mange nye garder ble ryddet for å skaffe mer mat. Husmannsvesenet var en måte å løse overbefolkningsproblemet i det gamle bondesamfunnet på. Når garden ikke lenger kunne deles på flere, var det en løsning at yngre søsken fikk en husmannsplass. Her kunne de livberge seg og samtidig få et sted å bo. Det betydde trange kår samtidig som de ble arbeidskraftreserve for hovedbruket. 

Den store folketallsveksten i tidsperioden 1800-1865 skapte sterk økning i tallet på husmenn. En stor gard kunne ha flere enn ti husmannsplasser. Husmannen leide husene og en liten jordlapp. Plassene lå gjerne i bakliene eller der det var dårligst jord. Husmannen hadde som regel beiterett og rett til brensel fra nedfallsskog. I tillegg til en fast årlig avgift hadde husmannen arbeidsplikt på garden. Det ble derfor som oftest liten tid til egen åker og små muligheter til å arbeide på.

Rettigheter gjennom arbeiderbevegelsen

Husmennene ble en underklasse i bygdesamfunnet. I mange bygder i Gudbrandsdalen var det store klasseskiller. Gausdal var den bygda som hadde flest husmenn i forhold til gardbrukere. Marcus Thrane (1817-1890) var leder for den første norske arbeiderbevegelsen – thranitterbevegelsen. I 1850 krevde thranittene allmenn stemmerett, bedre skolevesen og bedre kår for husmenn. Da fikk man livslang rettigheter om man hadde rydda plassen selv. Man fikk i tillegg rett på en fridag ekstra i uka i tillegg til søndag. Dessuten kunne ikke kona tillegges pliktarbeid. Alle husmenn fikk rett på kontrakt med rettigheter og plikter. Nå kunne ikke lenger bøndene protestere.

Noen husmannsplasser ble selveiere på slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Loven om husmannsvesenet i Norge ble opphevet i 1965.